11/8/10

På en plattform i Nordsjøen


Så da var den første turen ut i Nordsjøen unnagjort.  Det sagnomsuste stedet Nordsjøen. Jeg smaker på ordet og det tar meg med til barndommen. Et sted langt borte og lenger enn langt. Et sted som det tar lang tid å reise til og enda lenger tid å komme hjem fra. Da jeg var liten innbilte jeg meg at Nordsjøen var et mystisk sted langt unna, et sted der fedre jobbet. Nesten et lite land, langt langt borte. Nordsjøen var i grunnen hvor-som-helst man reiste til med helikopter og jobbet på plattform. Jeg viste ikke hva en plattform var, egentlig.  Jeg visste hva en platting var, en plate, plastikk og plastikkbestikk, men egentlig ikke en plattform. Det var bare Nordsjøen for meg. Om det var en plattform i Mexicogulfen, Nigeria, Norskehavet eller Midtøsten, eller en landinstallasjon som Kårstø så var alt dette Nordsjøen for meg. Far jobber i Nordsjøen, sa jeg. Et lite land som jeg noen ganger syns kunne ligne litt på en juledekorasjon med et enslig stearinlys som er varmet av vintersola i vinduet. Et skeivt stearinlys som blafrer med flammene i vestavinden som suser i mastene og får hele juledekorasjonen til å vugge i takt med bølgene. Dette så jeg for meg på bildene jeg så av plattformer da jeg var liten. Nesten som en juledekorasjon. Det så staslig ut.

Det første som fasinerte meg veldig og som jeg var spent på var helikopterturen ut til nettopp Nordsjøen. Jeg syns jeg hører lyden av Jan Hammers Miami Vice hymne der vi suser lavt over bølgene og inn over plattformen som ligger øde og helt alene lang uti havet. På ørene var det derimot ikke Jan Hammer, men Roxette som spilte. Interessant nok for 20 mannfolk, tenkte jeg. Jeg kunne se et glimt av et gassbluss i horisonten, men ellers sto Snorre A der helt alene, selvsikker og stolt. Vi landet. Det sagnomsuste over det hele merket jeg meg så snart jeg fikk installert meg og gikk ut på dekk.

I kveldsmørket hørte jeg hvordan vinden blåste i mastene og kjente hvordan plattformen beveget seg med strømmen i havet. Det var en ulende og til tider plystrende lyd som tatt ut fra et hvilken som helst mysterie, bølgene slo i skroget og det knirket litt i konstruksjonen, ellers var det stille. Jeg fikk følelsen av å være langt borte fra alt. Hørselsvernet på ørene dro meg inn i min egen verden der en blanding av blod som pumpet i øret, ulet fra vinden i mastene og sjøen som bruste rundt meg utgjorde perfekte kulisser til dette sagnomsuste stedet fra barndommen der fedre jobbet. Det var noe poetisk ved det hele. Ved siden av plattformen lå det en annen litt mindre plattform. Et flytende hotell. Størrelsen på dette flytende hotellet var ca ¼ av stedet jeg befant meg på. Bølgene som slo mot beina dens ble enda større. Det var fascinerende å se hvordan havet rørte rundt den lille hotelplattformen, som for å terge den ustabil. Jeg var i grunnen glad jeg ikke var der, jeg som blir sjøsyk av å svømme.

1 comment:

Bente said...

Du e så utroligt flinke å skriva bertå, og setta ord på ting! :) Barndomsminnene fra tankene om far sin jobb kom skikkeligt fram av å lesa det du har skrevet:) Hb du hadde ein fine offshoretur!